Flekker på en akvarell
Kjære fotovenner: denne bloggen handlet jo i starten om tekst, om ord som snubler av gårde i et klosset forsøk på å danse over arket. I det siste har det blitt mest foto, men her kommer et lite bilde i tekst. I helga har jeg vært på akvarellkurs (jada, mange fordommer ble oppfylt, der var mange pasteller og landskap i haugevis). Men det ble også tid til litt filosofering.
Her er en liten lignelse, om å glatte ut flekker.
Når vi maler med akvarell skjer det at vi skvetter flekker på papiret. For eksempel når vi har fått til å blande den rette fargen vi lette etter, og flytter penselen raskt tilbake til arket for å fortsette å fylle ut en spesiell del av maleriet. Landskapet vokser fram mellom hendene våre, mens vi intenst fokuserer på ett og ett område.
Når vi etterpå å trekker pusten, legger penselen til side og løfter blikket, ser vi flekken. Den er kanskje stor, mørk, og på helt feil sted. Noen ganger har den fått et skarpt og tydelig omriss da den tørket. Det er nesten så den ødelegger alt.
Hva gjør vi da for å rette opp feilen, for å viske ut flekken?
Ett glass med vann, en ren pensel, og noen forsiktige myke strøk. Med omtanke for omgivelsene blander vi ut flekken sånn at den blir vagere, mer utflytende, og den passer inn. Til slutt hører den hjemme der den er, og uhellet førte til et ekstra tilskudd til helheten. Eller vi vanner den helt ut, og den forsvinner. På arket står det igjen et merke, så svakt som et vagt minne.
Et vannmerke som enkelt kan males over med nye farger, nye minner, om vi ønsker det. Eller vi kan la det stå, som en påminnelse om at det som ser ut som et uhell, kan være noe nytt og spennende.
Hva tilsvarer et vannglass og en ren pensel, i livet utenfor akvarellene?
mindomin 