skriblerier som sprudler over

Archive for november, 2012

Dragen og jeg

Dragen kryper mot meg på de korte, tykke beina. Hodet er senket ned mot bakken. Tungt, med den lange nakken strekt nedover i en bue. Blikket er hevet sånn at den kan se meg. Halen pisker langsomt fra side til side. Vingene er så vidt løftet ut fra kroppen, klar til å slå ut i full bredde.

Jeg står helt stille. Armene langs kroppen. Rett opp og ned, avslappet. Jeg ser rett fram mot det store dyret som langsomt nærmer seg. Puster lett, holder blikket rolig og mykt.

Dragen løfter hodet litt da den stopper ett øyeblikk. Ser fortsatt opp for å nå blikket mitt, vingene fortsatt i spenn, halen i bevegelse. Langsomt. Grus og sand jevnes ut med bevegelsen.

Jeg rekker fram en hånd. Håndflaten åpen, vendt oppover. Jeg kjenner at den andre hånden er knyttet, men gjør ikke noe for å åpne den.

Når dragen igjen begynner å flytte føttene framover, nå med haken i høyde med hånden min, kjenner jeg at det strammer seg til i magen min også. Jeg klarer enda å holde blikket rolig. Ser ikke på den tykke, lange halen, eller på vingene som er løftet enda litt mer. De er nesten hvite, lyseblå som en lys sommerhimmel. Den skjellete kroppen glinser i grått og oransje. Som en regnsky og som en solnedgang. De store øynene gløder, med lange øyenvipper som lager stripete skygger.

Jeg prøver å tolke blikket. Bak meg er sletta vid og åpen. En liten høyde dekket av tørt gulbrunt gress. Havet slår mot landskapet, hvitt skum på bølgetoppene. Jeg hører bare min egen pust, og den slepende lyden av halen. Fortsatt langsom.

Nå hever dragen hodet igjen, det er på høyde med mitt. Den ene foten min tar et skritt tilbake. Så står jeg stille igjen. Anspent pust. Jeg ser dragens nesebor som følger pusten. Et lite fnys. Han stopper igjen. Jeg tvinger hånden min til å være rolig. Strekker den opp mens jeg samtidig snur den. Legger den forsiktig på dragens panne. Han blunker langsomt, tar et lite skritt fram og senker hodet sånn at jeg når høyere opp.

Halen ligger stille.

Det ble dessverre ikke tatt bilde av dragen, jeg var for opptatt akkurat da…

Advertisements

Om natten er amerikanerne våkne

Om natta er mine venner i bloggverden våkne.

De er ute og tar bilder, leker med barna, går tur i skogen og på stranda.

I mellomtiden ligger jeg i min seng og drømmer, om fotografering, leking og lange turer.

Neste dag leser vi hverandres historier,
nye kommentarer og ser bildene.

Som vi kommenterer
mens den andre
sover.

 

 


Noen liker min blogg

Ah, jeg har fått ikke en, men TO sånne små lapper, begge fra mormor.

Det er da så alt for snilt. Men klart jeg er litt stolt. Tusen takk mormor!

Da må jeg sende lappen videre til fem andre.

Jeg sender videre til Gita, men sine underfundige dikt. Hun skriver som et foto eller et abstrakt maleri. Selv om det er kjente ord som lager setninger, må du gjette hva historien handler om. Og den er kanskje en annen for deg enn for meg.

Så fikk jeg tips om en blogg som nok har ganske mange lesere allerede. Men jeg vil gjerne dele med dere likevel, på grunn av dette lille viktige innlegget, fra Offbeat Mama.

For tiden leser jeg ikke så mange blogger, dagene i mørketida går med til andre ting. Men jeg har noen fotoblogger jeg kikker innom. Disse fotografene gir visst ikke hverandre så mange sånne søte små lapper, men jeg sender en til Børge alikevel. Han reflekterer over det å være en amatørfotograf, og har også noen flotte bilder.

Ramblings skriver om det å skrive, stokker ord og tanker, både tankevekkende og inspirerende.

Det siste jeg trekker fram er vel egentlig mer et magasin enn en blogg, men de har noen fine bilder og historier her innimellom. Featherglass altså.


Høsten

Høsten her er ikke en årstid. Det er minst to, noen ganger både tre og fire.

Vi har hatt nydelig vintervær, hvitt og lyst, med kontraster i oransje, gult og rødt, snøen kom før trærne mistet bladene. Før det var det sensommer, med så intense glødende farger at det neste ble som en klisje. Novemberregn har vi hatt, isende kaldt, mørkt og hustrig. Da er det best å være inne. Med stearinlys og varme pledd.

I dag var det nesten vårlig; mildt, flekker av skitten snø, unger som plasket i vannkanten og kastet brødbiter til endene.

En avventende dag. Er vinteren på vei, blir det lysere tider? Eller skal det bli enda svartere og mørkere før sola snur?

Bilder fra Nedre Leirfossen i dag. Grått og vått.

Hvordan er din høst?


Flekker på en akvarell

Kjære fotovenner: denne bloggen handlet jo i starten om tekst, om ord som snubler av gårde i et klosset forsøk på å danse over arket. I det siste har det blitt mest foto, men her kommer et lite bilde i tekst. I helga har jeg vært på akvarellkurs (jada, mange fordommer ble oppfylt, der var mange pasteller og landskap i haugevis). Men det ble også tid til litt filosofering.

Her er en liten lignelse, om å glatte ut flekker. 

Når vi maler med akvarell skjer det at vi skvetter flekker på papiret. For eksempel når vi har fått til å blande den rette fargen vi lette etter, og flytter penselen raskt tilbake til arket for å fortsette å fylle ut en spesiell del av maleriet. Landskapet vokser fram mellom hendene våre, mens vi intenst fokuserer på ett og ett område.

Når vi etterpå å trekker pusten, legger penselen til side og løfter blikket, ser vi flekken. Den er kanskje stor, mørk, og på helt feil sted. Noen ganger har den fått et skarpt og tydelig omriss da den tørket. Det er nesten så den ødelegger alt.

Hva gjør vi da for å rette opp feilen, for å viske ut flekken?

Ett glass med vann, en ren pensel, og noen forsiktige myke strøk. Med omtanke for omgivelsene blander vi ut flekken sånn at den blir vagere, mer utflytende, og den passer inn. Til slutt hører den hjemme der den er, og uhellet førte til et ekstra tilskudd til helheten. Eller vi vanner den helt ut, og den forsvinner. På arket står det igjen et merke, så svakt som et vagt minne.

Et vannmerke som enkelt kan males over med nye farger, nye minner, om vi ønsker det. Eller vi kan la det stå, som en påminnelse om at det som ser ut som et uhell, kan være noe nytt og spennende.

Hva tilsvarer et vannglass og en ren pensel, i livet utenfor akvarellene?