skriblerier som sprudler over

Eventyr

Dragen og jeg

Dragen kryper mot meg på de korte, tykke beina. Hodet er senket ned mot bakken. Tungt, med den lange nakken strekt nedover i en bue. Blikket er hevet sånn at den kan se meg. Halen pisker langsomt fra side til side. Vingene er så vidt løftet ut fra kroppen, klar til å slå ut i full bredde.

Jeg står helt stille. Armene langs kroppen. Rett opp og ned, avslappet. Jeg ser rett fram mot det store dyret som langsomt nærmer seg. Puster lett, holder blikket rolig og mykt.

Dragen løfter hodet litt da den stopper ett øyeblikk. Ser fortsatt opp for å nå blikket mitt, vingene fortsatt i spenn, halen i bevegelse. Langsomt. Grus og sand jevnes ut med bevegelsen.

Jeg rekker fram en hånd. Håndflaten åpen, vendt oppover. Jeg kjenner at den andre hånden er knyttet, men gjør ikke noe for å åpne den.

Når dragen igjen begynner å flytte føttene framover, nå med haken i høyde med hånden min, kjenner jeg at det strammer seg til i magen min også. Jeg klarer enda å holde blikket rolig. Ser ikke på den tykke, lange halen, eller på vingene som er løftet enda litt mer. De er nesten hvite, lyseblå som en lys sommerhimmel. Den skjellete kroppen glinser i grått og oransje. Som en regnsky og som en solnedgang. De store øynene gløder, med lange øyenvipper som lager stripete skygger.

Jeg prøver å tolke blikket. Bak meg er sletta vid og åpen. En liten høyde dekket av tørt gulbrunt gress. Havet slår mot landskapet, hvitt skum på bølgetoppene. Jeg hører bare min egen pust, og den slepende lyden av halen. Fortsatt langsom.

Nå hever dragen hodet igjen, det er på høyde med mitt. Den ene foten min tar et skritt tilbake. Så står jeg stille igjen. Anspent pust. Jeg ser dragens nesebor som følger pusten. Et lite fnys. Han stopper igjen. Jeg tvinger hånden min til å være rolig. Strekker den opp mens jeg samtidig snur den. Legger den forsiktig på dragens panne. Han blunker langsomt, tar et lite skritt fram og senker hodet sånn at jeg når høyere opp.

Halen ligger stille.

Det ble dessverre ikke tatt bilde av dragen, jeg var for opptatt akkurat da…


er Mindo tilbake?

Tømmerholtdammen

En litt kjølig søndag i juni tente jeg et bål, mens jeg ventet på en sprek gjeng som skulle på tur og grille og feire sommeren, uansett vær. Jeg varmet fingrene over flammene og lurte på om noen av ungene kom til å trosse den manglende varmen og bade likevel. Det var masse folk i marka, til fots og på sykkel, men jeg hadde funnet en stille krok ved dammen. En kano som ble satt på vannet forsvant stille rundt odden.  Noen fisker hoppet lenger ut, og både gråspurv, linærle og bokfink trippet rundt på den steinete stranda.

Mens jeg satt der og så ut over vannet, og tenkte på både alt og ingenting, var det noe som gjorde at jeg snudd meg mot skogen. Det var ett eller annet som hadde rørt seg mellom de grønne trærne. Jeg ble sittende helt stille i fall det var et dyr som det ikke er så ofte å se her så nært folk. Vanligvis er det bare småfugler og innsekter vi ser her i skogen, men det kan også være et dådyr eller en elg.

Du har vel gjettet at det ikke var et dyr. Ikke et vanlig kjent dyr i alle fall. Fram fra en trestamme kom en liten fyr jeg ikke hadde sett på veldig lenge. Han var kanskje blitt litt større, og han hadde fått seg en liten sekk. Det måtte være Mindo som var kommet tilbake, for det er vel ikke flere små skogsnisser her?

Jeg hadde tusen spørsmål om hvordan han har hatt det i vinter, og hva han har gjort. Jeg har jo lurt på om det har vært kaldt, og om han har hatt mat nok. Han sier jeg skal hilse og si at han har hatt en fantastisk vinter. Nå har han kommet tilbake for å treffe vennene sine i sommerskogen. Den gamle humla, musefamilien og fuglene. Denne gangen føler han seg litt mer modig, og har lyst til å bli mer kjent med menneskene. Han syns vi gjør så mye rart, som han har lyst til å skjønne mer av. I dag ville han vite mer om kanoen som han syns så spennende ut, og jeg forklarte ham hvordan sykkelen min virker. Det var visst et morsomt syn da jeg kom i full fart nedover stien mot stranda.

 

Barna som lekte på stranda den søndagen skulle visst hvor nær de var å oppdage ham. En gang trillet ballen deres nesten helt bort til ham der han satt inni skogen. Men hvis du ikke vet at han er der, er han ikke så lett å få øye på. Han er nemlig ganske god til å gjemme seg. Og hvis du hadde sett ham, er det ikke sikkert du hadde trodd det likevel. Eller, de fleste ville trodd det var en rar stubbe, men du ville kanskje skjønt at det var en skogsnisse eller et lite troll.

Da vi ble kalde og pakket sammen ballen, pølsebrød og varme tepper, så jeg ham ikke lenger jeg heller. Jeg er ikke sikker, men på vei ned fra skogen så jeg flere ganger mistenkelige steiner og stubber.

Sannsynligvis har jeg bare litt for livlig fantasi.

Eller tror du at han fulgte etter oss, ut av skogen?


Utforsker-vår

Mange dager og netter har gått i det runde lille huset, det som er fullt av små og ikke-så små skogsnisser. Når kvelden kommer er lufta tett og fuktig, etter at snøen har smeltet på luene og klærne til smånissene som har ramlet inn etter hvert som de har blitt sultne eller slitne. Om dagene er de i full aktivitet. De små er ute i den skarpe, friske lufta og leker eller henter ved, mens de voksne pusler og arbeider med sitt.

Den lyse tida av dagene har blitt lenger. Noen dager drypper det av de sovende trærne, når sola forsiktig smilende strekker sine lange stråler mellom skyene, ned i skogen. Da kvitrer gråspuvene og kjøttmeisene, og synger om varmere dager. Det er nesten så du ser at trærne vifter med de tynneste kvistene, strekker på røttene og vet at de snart skal våkne av vinterdvalen.

Mindo kunne ikke hatt det bedre. Han leker med de små nissene og han tar i et tak og hjelper med det arbeidet som skal gjøres når det passer sånn.bekk

Men han vet at bjørnen våkner snart. Det kribler i føttene, og han går lenger og lenger bort fra de andre, på utforsking og leting. Han løper langs bekken som har åpnet seg, og detter langflat når foten tråkker igjennom den bløte snøen, og setter seg fast. Smånissene lister seg etter for å se om de kan skjønne hva det er han leter etter. Han ser dem hviskende bak trær som er alt for smale til at de kan gjemme seg, men han vet ikke hvordan han skal forklare rastøsheten. Han skjønner ikke helt selv hva det er, men det er noe som vil at han skal ut og gå igjen

De store nissene har sett det før, og tar vandringen hans med ro. Noen av dem blunker lurt til hverandre, og andre bare rister på hodet. De kjenner igjen hva som skjer med en utforsker når våren er på vei. Flere har kjent den samme kriblingen, nysgjerrigheten. Han trenger å utforske mer av verden.

En av de gamle nissene, Thor, tar Mindo med seg ut en formiddag. Det er overskyet og kjølig. I lufta er det snø. Vinteren er ikke helt klart til å dra videre enda. De to skogsnissene, en stor og gammel, en liten og ung, går langt innover i skogen. De går forbi klatretreet, og plassen der det er så fint å bygge snøborger. De går forbi hiet der bjørnen sover, og oppover en lang bakke. Gamlenissen sier ikke hvor de skal, de bare trasker oppover bakken. Når de kommer opp er de lenger borte fra huset enn Mindo har vært siden han kom dit. På haugen står et digert tre, det er så høyt at Mindo nesten må bøye seg helt bakover for å se toppen. Det har tykke greiner som strekker seg langt utover, og peker alle retninger. Thor peker først tilbake mot hytta, sånn at Mindo kan finne veien dit. Så peker han alle veier, sånn som greinene på treet. Mindo ser langt ut over skoger og åser. I den ene retningen er det fjell, og en annen ser han en stor, langsom elv. Gamlenissen spør om Mindo vet hva han leter etter. Mindo tenker litt, han er ikke sikker på om det er noe spesielt, og han har ikke lyst til å innrømme at han er rastløs. Kanskje tenker han på å besøke alle vennene i sommerskogen. Han lurer på hvordan det har gått med musefamilien i vinter, og om humla fant seg et varmt sted å sove før det ble for kaldt. Men han vil noe mer enn det også, han vil så gjerne se hva mer det er i verden.

Da de kommer tilbake til den varme hytta er det blitt kaldere, og det er mørkt og stille i skogen. Mindo vil ikke være utakknemlig overfor de snille nissene. Men han har forstått at en utforsker må dra når våren kommer. Og når det store treet på haugen blir glødende og rødt seint på høsten igjen, vil han se det på lang avstand, og vite at det er på tide å begynne å gå tilbake til der han hører hjemme, om vinteren.