En mininovelle om livet og kortstokken
I går fylte jeg to og femti år. Like mange år som en kortstokk er lang.
Jeg legger kortene utover, ett og ett i en lang rekke. Femti to kort i fire ulike farger. Spar, kløver, hjerter, ruter. Det er tre jokere der også, så med litt godvilje kan man si at det er femtifem kort i min kortstokk. Jeg er femti to år. Jeg kjenner ingen kortspill eller kabaler som bruker femtifem kort, de tre siste er reserve. Reservekort, reserveår.
Jeg trekker kortene sammen i en bunke og stokker. Blander årene, rødt og svart i tilfeldig rekkefølge. Så legger jeg opp til en kabal. Jeg tenker at hvis kabalen går opp er kortmetaforen feil, da er det mer enn 52 år i bunken. Jeg har flere år igjen.
I mitt trettende år fikk jeg min første kjæreste, og første kyss. Mitt første, ja vi gikk for langt. Jeg begynte på ungdsomsskolen, og barndommen var over for alvor. Det ble kløverår, svarte år som jeg gjerne glemmer.
Da jeg var tjuseks fikk jeg mitt første barn. Livet forandret seg igjen, hjerter skal få symbolisere de årene. De første årene med små var slitsomme, vanskelige, men barn vil likevel alltid bli symbolisert av hjerter.
Trettini år, nesten førti. Mange syns runde år, år som slutter på det runde null, er år å grue seg til. De teller forandring i de store tiårsskiftene. Jeg teller forandring i skfite i kortfargene. Trettini, både en overgang til et rundt tall, og til den siste kortfargen. Ruter. Taktskifte, da var det på tide å få orden på voksenlivet, ta ting på alvor, finne en karriere i det som før hadde vært en jobb.
Jeg sitter med det siste kortet i hånda, det femtiandre. Gikk kabalen opp? Det kommer an på hvordan du ser det.
mindomin 