skriblerier som sprudler over

ordlek

Heisekran

Hva gjør du, når hverdagen tynger deg ned, når novembermørket varer ut i desember?

Hva løfter deg opp, hva er lyset i det grå?

En heisekran kanskje? Eller en luftballong, med glade farger som langsomt stiger til værs, og svever over bakken?

En ny taklampe, med lys som sprer seg i stua?

Barnelatter er jo opplagt, men hva med fargestifter?

Mormor sier at det er farger i gråtoner, musikk i stillhet.

Så nøkkelen kan være å se, med åpne øyne, etter lyset og fargene?

heisekran

 


Aside

En mininovelle om livet og kortstokken

I går fylte jeg to og femti år. Like mange år som en kortstokk er lang.

Jeg legger kortene utover, ett og ett i en lang rekke. Femti to kort i fire ulike farger. Spar, kløver, hjerter, ruter. Det er tre jokere der også, så med litt godvilje kan man si at det er femtifem kort i min kortstokk. Jeg er femti to år. Jeg kjenner ingen kortspill eller kabaler som bruker femtifem kort, de tre siste er reserve. Reservekort, reserveår.

Jeg trekker kortene sammen i en bunke og stokker. Blander årene, rødt og svart i tilfeldig rekkefølge. Så legger jeg opp til en kabal. Jeg tenker at hvis kabalen går opp er kortmetaforen feil, da er det mer enn 52 år i bunken. Jeg har flere år igjen.

I mitt trettende år fikk jeg min første kjæreste, og første kyss. Mitt første, ja vi gikk for langt. Jeg begynte på ungdsomsskolen, og barndommen var over for alvor. Det ble kløverår, svarte år som jeg gjerne glemmer.

Da jeg var tjuseks fikk jeg mitt første barn. Livet forandret seg igjen, hjerter skal få symbolisere de årene. De første årene med små var slitsomme, vanskelige, men barn vil likevel alltid bli symbolisert av hjerter.

Trettini år, nesten førti. Mange syns runde år, år som slutter på det runde null, er år å grue seg til. De teller forandring i de store tiårsskiftene. Jeg teller forandring i skfite i kortfargene. Trettini, både en overgang til et rundt tall, og til den siste kortfargen. Ruter. Taktskifte, da var det på tide å få orden på voksenlivet, ta ting på alvor, finne en karriere i det som før hadde vært en jobb.

Jeg sitter med det siste kortet i hånda, det femtiandre. Gikk kabalen opp? Det kommer an på hvordan du ser det.


Blomster farger forsiktig landskap

Jeg elsker ord!

svadageneratoren lager tullesetninger som vi kan le av i business og jobb. For eksempel

I lys av en sømløs struktur iverksettes fokus for så vidt gjelder konseptet.

Eller

Med hensyn til en økt avklaring tilgjengeliggjøres betydningen parallelt med forholdene.

Morsomt.

Men kanskje noen kan lage en som lager fine drømmesetninger, av fine ord?

Sånn som disse kunne vært resultatet

I bakgrunnen svever vanndråper fargeløst langsomt

Sommeren haster himmelen blåser på barnelek

Finurlig latter fanger penselen først i drømme

Dansen puster langsetter landeveien

Blomster farger forsiktig landskap

Sykkelen nyter sommeren

 

Takk til Amico for inspirasjon – da han spurte om hva som er kilosprisen på tid.


Tiden driver

Noen ganger hjelper det å bare sitte med en bok i fanget

Når strikketøyet ikke er med klør det i fingrene
Om det er med får det ligge stille i veska

Å puste inn oljemaling, malingsfjerner, farger

Hva er klokka sier du?

Turen i marka skulle bare være kort, kjapp

Jogge, jeg?

Uten kameraet rammer blikket inn landskapet
flytter rammen, eksperimenterer

Tiden driver
Tidsfordriv?

tiden


Plaster på såret

Vi kunne gått på tur og sett troll og tusser, ukjente dyr
i stubber og under trær
vi kunne tøyset med ungene og drukket kakao
på kjøkkenet
vi kunne gått på kafe og på utstilling
jeg kunne vært barnevakt mens dere gikk på kino og teater

plaster på såret rives langsomt av
igjen


Tenke klokt

Tenke, spekulere
filosofere, konkludere

Alle tanker må ha mening, mål og retning
tenke klokt, tenke klart
intelligent og smart
flinkt
gruble, finne løsning
meditere for å få klarhet
filosofere for å forstå
pause for å rekonvalisere

ståk og støy, kaos
svimmel, uklart
går i spiraler, sirkler
snøstorm over skjermen

tankeoversvømmelse

……

vent

pust inn

pust ut

se

vent

se

landskap


Link

Stafetthistore

Mormor på muren har startet en stafetthistore: barnetimeboka for bloggere. Det er ganske spennende, jeg aner ikke hva som skal skje selv om jeg har vært med og skrevet.

Her er mitt bidrag, løsrevet fra resten. Vil du lese det i sammenheng må du gå inn og kikke hos mormor.

 

Det var første gang hun pakket sine ting og reiste, den dagen da hennes mor hadde dratt av gårde med Nille. Det ble ikke siste. Raseriet hadde fulgt henne i alle år, fra den dagen. Men det var ikke alltid det som jagde henne ut av huset. Hun oppdaget etter hvert at eventyrene gjorde henne godt. Hun fikk mange nye opplevelser og inntrykk som hun levde med i hverdagen etter reisene. Hun tenkte at de fornærmede kjerringene som ville ha henne med ut ikke visste hvor kjedelige de var. Hun ville heller sitte her i underkjolen og vente på rørleggeren, enn å tilbringe enda en kveld med å føle seg som en verdensborger sammenlignet med ekorn.

Dypt inne i speilet så hun skyggene av en reise som ikke ble helt som hun hadde tenkt. Ungene var tenåringer, og hun var dratt på studietur.

Joda, hun hadde pakket sekken og reist, igjen. Kameraet på skuldra, med flere objektiv godt innpakket og trygt forvart i bagasjen. Hun hadde med seg notisblokker og penner nok for både studier og drømmer. Og så satt hun der og kunne ikke forstå hvordan hun hadde fått seg til å reise fra dem. Hun er for langt borte til å ringe hjem hver dag. Hun vet ikke hva barna har gjort på skolen, hva de har spist til middag eller hvem de holder til sammen med. Hun vet ikke om de sover nok, og om de er inne om kveldene så tidlig som hun syns de skal være hjemme. Hun vet at de er fornuftige og at de blir tatt godt vare på. Hun vet det, ellers ville hun ikke ha reist.

I speilet ser hun seg selv se på klokka. Den er sju på kvelden. Altså den midt på dagen hjemme. Skolen er snart slutt. Kanskje har de hatt prøve eller kanskje de strever med matte eller spansk. Hun legger hånden mot maven som trekker seg sammen. Hun er uvel og litt svimmel. Et dypt sukk, og hun reiser seg opp og går en runde rundt på gulvet. Sola er borte rundt hushjørnet, og havet vugger stille mot steinene. Hun står i vinduet og kjenner den svake trekken mot ansiktet. Puster rolig inn og ut, men uroen i magen er der fortsatt selv om hun tømmer hodet for tanker. Puster inn, og puster ut. Inn og ut.

En plutselig lyd fra badet rykket henne tilbake til nåtiden. I speilet så hun bare en gammel farmor. Ungene var voksne og hadde overlevd det fraværet hun enda angret på. Hun reiste seg og åpnet døra inn til badet.