skriblerier som sprudler over

ordlek

Heisekran

Hva gjør du, når hverdagen tynger deg ned, når novembermørket varer ut i desember?

Hva løfter deg opp, hva er lyset i det grå?

En heisekran kanskje? Eller en luftballong, med glade farger som langsomt stiger til værs, og svever over bakken?

En ny taklampe, med lys som sprer seg i stua?

Barnelatter er jo opplagt, men hva med fargestifter?

Mormor sier at det er farger i gråtoner, musikk i stillhet.

Så nøkkelen kan være å se, med åpne øyne, etter lyset og fargene?

heisekran

 


Notis

En mininovelle om livet og kortstokken

I går fylte jeg to og femti år. Like mange år som en kortstokk er lang.

Jeg legger kortene utover, ett og ett i en lang rekke. Femti to kort i fire ulike farger. Spar, kløver, hjerter, ruter. Det er tre jokere der også, så med litt godvilje kan man si at det er femtifem kort i min kortstokk. Jeg er femti to år. Jeg kjenner ingen kortspill eller kabaler som bruker femtifem kort, de tre siste er reserve. Reservekort, reserveår.

Jeg trekker kortene sammen i en bunke og stokker. Blander årene, rødt og svart i tilfeldig rekkefølge. Så legger jeg opp til en kabal. Jeg tenker at hvis kabalen går opp er kortmetaforen feil, da er det mer enn 52 år i bunken. Jeg har flere år igjen.

I mitt trettende år fikk jeg min første kjæreste, og første kyss. Mitt første, ja vi gikk for langt. Jeg begynte på ungdsomsskolen, og barndommen var over for alvor. Det ble kløverår, svarte år som jeg gjerne glemmer.

Da jeg var tjuseks fikk jeg mitt første barn. Livet forandret seg igjen, hjerter skal få symbolisere de årene. De første årene med små var slitsomme, vanskelige, men barn vil likevel alltid bli symbolisert av hjerter.

Trettini år, nesten førti. Mange syns runde år, år som slutter på det runde null, er år å grue seg til. De teller forandring i de store tiårsskiftene. Jeg teller forandring i skfite i kortfargene. Trettini, både en overgang til et rundt tall, og til den siste kortfargen. Ruter. Taktskifte, da var det på tide å få orden på voksenlivet, ta ting på alvor, finne en karriere i det som før hadde vært en jobb.

Jeg sitter med det siste kortet i hånda, det femtiandre. Gikk kabalen opp? Det kommer an på hvordan du ser det.


Blomster farger forsiktig landskap

Jeg elsker ord!

svadageneratoren lager tullesetninger som vi kan le av i business og jobb. For eksempel

I lys av en sømløs struktur iverksettes fokus for så vidt gjelder konseptet.

Eller

Med hensyn til en økt avklaring tilgjengeliggjøres betydningen parallelt med forholdene.

Morsomt.

Men kanskje noen kan lage en som lager fine drømmesetninger, av fine ord?

Sånn som disse kunne vært resultatet

I bakgrunnen svever vanndråper fargeløst langsomt

Sommeren haster himmelen blåser på barnelek

Finurlig latter fanger penselen først i drømme

Dansen puster langsetter landeveien

Blomster farger forsiktig landskap

Sykkelen nyter sommeren

 

Takk til Amico for inspirasjon – da han spurte om hva som er kilosprisen på tid.


Tiden driver

Noen ganger hjelper det å bare sitte med en bok i fanget

Når strikketøyet ikke er med klør det i fingrene
Om det er med får det ligge stille i veska

Å puste inn oljemaling, malingsfjerner, farger

Hva er klokka sier du?

Turen i marka skulle bare være kort, kjapp

Jogge, jeg?

Uten kameraet rammer blikket inn landskapet
flytter rammen, eksperimenterer

Tiden driver
Tidsfordriv?

tiden


Plaster på såret

Vi kunne gått på tur og sett troll og tusser, ukjente dyr
i stubber og under trær
vi kunne tøyset med ungene og drukket kakao
på kjøkkenet
vi kunne gått på kafe og på utstilling
jeg kunne vært barnevakt mens dere gikk på kino og teater

plaster på såret rives langsomt av
igjen


Tenke klokt

Tenke, spekulere
filosofere, konkludere

Alle tanker må ha mening, mål og retning
tenke klokt, tenke klart
intelligent og smart
flinkt
gruble, finne løsning
meditere for å få klarhet
filosofere for å forstå
pause for å rekonvalisere

ståk og støy, kaos
svimmel, uklart
går i spiraler, sirkler
snøstorm over skjermen

tankeoversvømmelse

……

vent

pust inn

pust ut

se

vent

se

landskap


Lenke

Stafetthistore

Mormor på muren har startet en stafetthistore: barnetimeboka for bloggere. Det er ganske spennende, jeg aner ikke hva som skal skje selv om jeg har vært med og skrevet.

Her er mitt bidrag, løsrevet fra resten. Vil du lese det i sammenheng må du gå inn og kikke hos mormor.

 

Det var første gang hun pakket sine ting og reiste, den dagen da hennes mor hadde dratt av gårde med Nille. Det ble ikke siste. Raseriet hadde fulgt henne i alle år, fra den dagen. Men det var ikke alltid det som jagde henne ut av huset. Hun oppdaget etter hvert at eventyrene gjorde henne godt. Hun fikk mange nye opplevelser og inntrykk som hun levde med i hverdagen etter reisene. Hun tenkte at de fornærmede kjerringene som ville ha henne med ut ikke visste hvor kjedelige de var. Hun ville heller sitte her i underkjolen og vente på rørleggeren, enn å tilbringe enda en kveld med å føle seg som en verdensborger sammenlignet med ekorn.

Dypt inne i speilet så hun skyggene av en reise som ikke ble helt som hun hadde tenkt. Ungene var tenåringer, og hun var dratt på studietur.

Joda, hun hadde pakket sekken og reist, igjen. Kameraet på skuldra, med flere objektiv godt innpakket og trygt forvart i bagasjen. Hun hadde med seg notisblokker og penner nok for både studier og drømmer. Og så satt hun der og kunne ikke forstå hvordan hun hadde fått seg til å reise fra dem. Hun er for langt borte til å ringe hjem hver dag. Hun vet ikke hva barna har gjort på skolen, hva de har spist til middag eller hvem de holder til sammen med. Hun vet ikke om de sover nok, og om de er inne om kveldene så tidlig som hun syns de skal være hjemme. Hun vet at de er fornuftige og at de blir tatt godt vare på. Hun vet det, ellers ville hun ikke ha reist.

I speilet ser hun seg selv se på klokka. Den er sju på kvelden. Altså den midt på dagen hjemme. Skolen er snart slutt. Kanskje har de hatt prøve eller kanskje de strever med matte eller spansk. Hun legger hånden mot maven som trekker seg sammen. Hun er uvel og litt svimmel. Et dypt sukk, og hun reiser seg opp og går en runde rundt på gulvet. Sola er borte rundt hushjørnet, og havet vugger stille mot steinene. Hun står i vinduet og kjenner den svake trekken mot ansiktet. Puster rolig inn og ut, men uroen i magen er der fortsatt selv om hun tømmer hodet for tanker. Puster inn, og puster ut. Inn og ut.

En plutselig lyd fra badet rykket henne tilbake til nåtiden. I speilet så hun bare en gammel farmor. Ungene var voksne og hadde overlevd det fraværet hun enda angret på. Hun reiste seg og åpnet døra inn til badet.

 

 


Notis

Merkesteiner

Vi trenger milepæler,
markeringer som viser at
tiden går, at forandring skjer.

Merkehakk på et hjul,
merkesteiner langs veien der hjulet ruller.

Uten

kan vi like godt stå stille.

Hvor vi skal er ikke viktig.

Merkene må til
for at viljen til å fortsette ikke skal forvitre.
Uten ligger det som har skjedd
og det som skal skje
som en snødekt ørken.

Vi sitter i vår varme igloo,
med jevnt påfyll av livsnødvendigheter, litt sukkerstrø.

Bare store katastrofer eller utsikten til nye merker
driver oss
opp av søvnen.
image


Spør jeg

Det kan ikke skade å spørre – sier du.

Kan det ikke? Sier jeg.

Du kan ikke få noe verre enn nei – sier du.

Hva hvis jeg får ja da?

Sier jeg.

vinter


Dragen og jeg

Dragen kryper mot meg på de korte, tykke beina. Hodet er senket ned mot bakken. Tungt, med den lange nakken strekt nedover i en bue. Blikket er hevet sånn at den kan se meg. Halen pisker langsomt fra side til side. Vingene er så vidt løftet ut fra kroppen, klar til å slå ut i full bredde.

Jeg står helt stille. Armene langs kroppen. Rett opp og ned, avslappet. Jeg ser rett fram mot det store dyret som langsomt nærmer seg. Puster lett, holder blikket rolig og mykt.

Dragen løfter hodet litt da den stopper ett øyeblikk. Ser fortsatt opp for å nå blikket mitt, vingene fortsatt i spenn, halen i bevegelse. Langsomt. Grus og sand jevnes ut med bevegelsen.

Jeg rekker fram en hånd. Håndflaten åpen, vendt oppover. Jeg kjenner at den andre hånden er knyttet, men gjør ikke noe for å åpne den.

Når dragen igjen begynner å flytte føttene framover, nå med haken i høyde med hånden min, kjenner jeg at det strammer seg til i magen min også. Jeg klarer enda å holde blikket rolig. Ser ikke på den tykke, lange halen, eller på vingene som er løftet enda litt mer. De er nesten hvite, lyseblå som en lys sommerhimmel. Den skjellete kroppen glinser i grått og oransje. Som en regnsky og som en solnedgang. De store øynene gløder, med lange øyenvipper som lager stripete skygger.

Jeg prøver å tolke blikket. Bak meg er sletta vid og åpen. En liten høyde dekket av tørt gulbrunt gress. Havet slår mot landskapet, hvitt skum på bølgetoppene. Jeg hører bare min egen pust, og den slepende lyden av halen. Fortsatt langsom.

Nå hever dragen hodet igjen, det er på høyde med mitt. Den ene foten min tar et skritt tilbake. Så står jeg stille igjen. Anspent pust. Jeg ser dragens nesebor som følger pusten. Et lite fnys. Han stopper igjen. Jeg tvinger hånden min til å være rolig. Strekker den opp mens jeg samtidig snur den. Legger den forsiktig på dragens panne. Han blunker langsomt, tar et lite skritt fram og senker hodet sånn at jeg når høyere opp.

Halen ligger stille.

Det ble dessverre ikke tatt bilde av dragen, jeg var for opptatt akkurat da…


Om natten er amerikanerne våkne

Om natta er mine venner i bloggverden våkne.

De er ute og tar bilder, leker med barna, går tur i skogen og på stranda.

I mellomtiden ligger jeg i min seng og drømmer, om fotografering, leking og lange turer.

Neste dag leser vi hverandres historier,
nye kommentarer og ser bildene.

Som vi kommenterer
mens den andre
sover.

 

 


Flekker på en akvarell

Kjære fotovenner: denne bloggen handlet jo i starten om tekst, om ord som snubler av gårde i et klosset forsøk på å danse over arket. I det siste har det blitt mest foto, men her kommer et lite bilde i tekst. I helga har jeg vært på akvarellkurs (jada, mange fordommer ble oppfylt, der var mange pasteller og landskap i haugevis). Men det ble også tid til litt filosofering.

Her er en liten lignelse, om å glatte ut flekker. 

Når vi maler med akvarell skjer det at vi skvetter flekker på papiret. For eksempel når vi har fått til å blande den rette fargen vi lette etter, og flytter penselen raskt tilbake til arket for å fortsette å fylle ut en spesiell del av maleriet. Landskapet vokser fram mellom hendene våre, mens vi intenst fokuserer på ett og ett område.

Når vi etterpå å trekker pusten, legger penselen til side og løfter blikket, ser vi flekken. Den er kanskje stor, mørk, og på helt feil sted. Noen ganger har den fått et skarpt og tydelig omriss da den tørket. Det er nesten så den ødelegger alt.

Hva gjør vi da for å rette opp feilen, for å viske ut flekken?

Ett glass med vann, en ren pensel, og noen forsiktige myke strøk. Med omtanke for omgivelsene blander vi ut flekken sånn at den blir vagere, mer utflytende, og den passer inn. Til slutt hører den hjemme der den er, og uhellet førte til et ekstra tilskudd til helheten. Eller vi vanner den helt ut, og den forsvinner. På arket står det igjen et merke, så svakt som et vagt minne.

Et vannmerke som enkelt kan males over med nye farger, nye minner, om vi ønsker det. Eller vi kan la det stå, som en påminnelse om at det som ser ut som et uhell, kan være noe nytt og spennende.

Hva tilsvarer et vannglass og en ren pensel, i livet utenfor akvarellene?


Notis

ErVakker.no

Kan dere hjelpe meg litt?

Vi er to facebookere som syns det er for galt med all fokus på å «BliVakker» – og andre nettsteder som selger shampoo, dyre kremer, og gjør alt mulig for å tjene penger på folks dårlige selvbilde.

Vi skal lage en side som heter ErVakker.no, som vi vil at folk skal like og spre. Hvorfor ikke spre noe positivt?

Vi vil veldig gjerne at siden skal få MANGE som liker den, så det hadde vært veldig fint med hjelp til finpuss av teksten.

Sånn ser den ut nå – hvordan kan den forbedres?

ErVakker.no

En motvekt til BliVakker.no, slankdegvekk.net, ikkebranok.com og andre sider som vil selge deg noe ved å fortelle deg at du ikke er bra nok.

Du ER vakker, på en eller annen måte. Alle er vakre – bare se deg rundt, og let etter noe vakkert i de du ser. Et smil? Et øre? Vennskap, humor, hår eller lilletær. Også ved deg er det noen som finner noe vakkert, helt sikkert.

Det er lov å ville forandre noe ved seg selv, men tenk om vi alle var like (kjedelige greier).

Lik siden for din egen del, eller nominer gjerne en annen som er vakker.

Vær vakker i dag.

– er du en facebooker du også, kan du gjerne kikke på siden allerede.


Notis

Loppemarked

Byens største loppemarked! sier vi, og står på hodet i pappesker og henter fram klær, bøker, ting og tang som sorteres og ryddes og stables i hyller og henges på stativ.

Trøndelags største loppemarked, kom og se! Og de kom. De kom i en strøm hele lørdag, og søndag, og mange kom flere ganger. Ruslet rundt og lette etter skatter. Talte mynter og diskuterte priser, her er det om å gjøre å få med seg mest mulig ut. I sol og i regn, kafeen ble tom for kaker tidlig på lørdag, men vaffelsalget fortsatte til stengetid. Nye kaker søndag, og telt å stå under med kaffekoppen.

Alt ble forhandlet om! Da den lille mammaen hadde prutet seg fornøyd på prisen på en rosa sparkesykkel kom eieren og i siste liten stoppet den fra å bli solgt. Her gjelder det å passe på eiendeler. Hold på hatten, og jakken ikke minst.

Mange tonn møbler flyttet først fra de glade givere til kjelleren i vinter. Fra kjelleren til salgsarenaen, og videre til de glade kjøpere. Restene ble knust og kastet i konteinere, helt fryktelig og forferdelig, men hva er alternativet. En flott mann fra Grenlandsaksjonen tok med seg alt som ikke ble solgt av klær, sko og sengetøy, så slapp vi å se på at det ble kastet.

Auksjonen! Akusjonen er årets begivenhet, å hei som det går. Elgitar og kuskinn, service til 30 og en gammel Donald-figur. Skuvsenga og en gammel nattkjole, men ikke til samme kjøper. Auksjonariusens premie er å få lov til å by og handle.

Fem dagers innspurt, ferdig søndag kveld, og gleder oss allerede til neste gang!

Rakk ikke å ta bilder underveis, sånn så to av lokalene ut rett før åpning. Ryddig og pent, en halv time senere var det fullt kaos.

Skulle du gjerne vært der? Ny sjanse neste år, som alle år, første helga i september, på Steindal skole.


Maskerade

Denne gangen gikk han utkledd
som seg selv.
Tilsynelatende maskeløs,
åpen.
Ingen hemmeligheter.

Masken var stivnet
i et lykkelig glis.
Ikke engang han selv visste
at det lå noe bak.

Bilde


Galleri

En kjøretur på Norges ytterkyst

Det er så fint på yttersida av Fosen, at jeg må ha kjørt rundt nesten i svime og kikket. For jeg tok nesten ingen bilder.

Øyer, sund, fjorder og holmer. Blomster, gamle hus, trær, og folk. Jeg kunne jo ikke stoppe og ta bilde av alt. Men litt flere kunne jeg gjerne ha tatt, så det blir helt sikkert en tur til. Kanskje med sykkel neste gang.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 


Notis

Human being

Remember sometimes to be a human being, in addition to the usual human doing.

Ung voksen


Dragekatten

Den oransje dragekatten krøp langflat gjennom gresset. Den visste at den glødende pelsen kunne sees på lang avstand. Men fargen, og det faktum at den var en dragekatt, var så usannsynlig at de fleste ville tro at den var en av ungenes leker, hvis den bare lå helt stille når den tilfeldigvis ble sett.

Værhårene dirret da den nærmet seg ytterkanten av det høye gresset. Den kunne se målet tydelig. Katten vred på ørene og sniffet ut i luften for å være sikker på at det ikke var noen i nærheten som kunne oppdage den. Planen var å pile over plenen så fort at om det var noen der ville de bare se et oransje lyn. Ingen ville skjønne hva som hadde skjedd.

Hun tok sikte på målet, og spente bakbena som en løve som skulle til å angripe en gaselle på steppene i Afrika, trakk pusten dypt, og føk framover med lynets hastighet. Nåja, kanskje ikke riktig så raskt, men ikke så langt unna.

Et sekund senere lå hun under bordet og peste. Det var første etappe. Brystet hevet og senket seg i takt med pusten, og hun lyttet igjen etter tegn på at noen hadde oppaget henne. Det var helt stille, nesten litt mistenkelig. Den lange duken skjulte henne fullstendig, selv om hun kunne se ut gjennom det hullete mønsteret. Ut over plenen lå det baller, bøtter og hoppetau. En genser som var fin å krølle seg sammen på, men det var ikke det som var planen nå.

Hun tok sats fra under bordet, rev ned duken i farten men stoppet ikke for det. Øyeblikket etter hørtes fornøyde lyder fra dragekatten som lå langlat i hengekøya, midt på en varm jentemage. Oransjfargen glødet, men ingen kunne se vingene som var gjemt i pelsen. Hun så ut som en søt liten helt vanlig katt der hun lå.

De skulle bare visst hvor feil det var.

Purr.


Flue på veggen

Camilla trodde det var en flue på veggen.
Hun kunne ikke se den,
kikket seg stadig over skulderen.
Veide sine ord
i høyre hånd,
før hun forsiktig
trillet dem
ut
over
bordet