skriblerier som sprudler over

ordlek

Notis

Merkesteiner

Vi trenger milepæler,
markeringer som viser at
tiden går, at forandring skjer.

Merkehakk på et hjul,
merkesteiner langs veien der hjulet ruller.

Uten

kan vi like godt stå stille.

Hvor vi skal er ikke viktig.

Merkene må til
for at viljen til å fortsette ikke skal forvitre.
Uten ligger det som har skjedd
og det som skal skje
som en snødekt ørken.

Vi sitter i vår varme igloo,
med jevnt påfyll av livsnødvendigheter, litt sukkerstrø.

Bare store katastrofer eller utsikten til nye merker
driver oss
opp av søvnen.
image

Reklamer

Spør jeg

Det kan ikke skade å spørre – sier du.

Kan det ikke? Sier jeg.

Du kan ikke få noe verre enn nei – sier du.

Hva hvis jeg får ja da?

Sier jeg.

vinter


Dragen og jeg

Dragen kryper mot meg på de korte, tykke beina. Hodet er senket ned mot bakken. Tungt, med den lange nakken strekt nedover i en bue. Blikket er hevet sånn at den kan se meg. Halen pisker langsomt fra side til side. Vingene er så vidt løftet ut fra kroppen, klar til å slå ut i full bredde.

Jeg står helt stille. Armene langs kroppen. Rett opp og ned, avslappet. Jeg ser rett fram mot det store dyret som langsomt nærmer seg. Puster lett, holder blikket rolig og mykt.

Dragen løfter hodet litt da den stopper ett øyeblikk. Ser fortsatt opp for å nå blikket mitt, vingene fortsatt i spenn, halen i bevegelse. Langsomt. Grus og sand jevnes ut med bevegelsen.

Jeg rekker fram en hånd. Håndflaten åpen, vendt oppover. Jeg kjenner at den andre hånden er knyttet, men gjør ikke noe for å åpne den.

Når dragen igjen begynner å flytte føttene framover, nå med haken i høyde med hånden min, kjenner jeg at det strammer seg til i magen min også. Jeg klarer enda å holde blikket rolig. Ser ikke på den tykke, lange halen, eller på vingene som er løftet enda litt mer. De er nesten hvite, lyseblå som en lys sommerhimmel. Den skjellete kroppen glinser i grått og oransje. Som en regnsky og som en solnedgang. De store øynene gløder, med lange øyenvipper som lager stripete skygger.

Jeg prøver å tolke blikket. Bak meg er sletta vid og åpen. En liten høyde dekket av tørt gulbrunt gress. Havet slår mot landskapet, hvitt skum på bølgetoppene. Jeg hører bare min egen pust, og den slepende lyden av halen. Fortsatt langsom.

Nå hever dragen hodet igjen, det er på høyde med mitt. Den ene foten min tar et skritt tilbake. Så står jeg stille igjen. Anspent pust. Jeg ser dragens nesebor som følger pusten. Et lite fnys. Han stopper igjen. Jeg tvinger hånden min til å være rolig. Strekker den opp mens jeg samtidig snur den. Legger den forsiktig på dragens panne. Han blunker langsomt, tar et lite skritt fram og senker hodet sånn at jeg når høyere opp.

Halen ligger stille.

Det ble dessverre ikke tatt bilde av dragen, jeg var for opptatt akkurat da…


Om natten er amerikanerne våkne

Om natta er mine venner i bloggverden våkne.

De er ute og tar bilder, leker med barna, går tur i skogen og på stranda.

I mellomtiden ligger jeg i min seng og drømmer, om fotografering, leking og lange turer.

Neste dag leser vi hverandres historier,
nye kommentarer og ser bildene.

Som vi kommenterer
mens den andre
sover.

 

 


Flekker på en akvarell

Kjære fotovenner: denne bloggen handlet jo i starten om tekst, om ord som snubler av gårde i et klosset forsøk på å danse over arket. I det siste har det blitt mest foto, men her kommer et lite bilde i tekst. I helga har jeg vært på akvarellkurs (jada, mange fordommer ble oppfylt, der var mange pasteller og landskap i haugevis). Men det ble også tid til litt filosofering.

Her er en liten lignelse, om å glatte ut flekker. 

Når vi maler med akvarell skjer det at vi skvetter flekker på papiret. For eksempel når vi har fått til å blande den rette fargen vi lette etter, og flytter penselen raskt tilbake til arket for å fortsette å fylle ut en spesiell del av maleriet. Landskapet vokser fram mellom hendene våre, mens vi intenst fokuserer på ett og ett område.

Når vi etterpå å trekker pusten, legger penselen til side og løfter blikket, ser vi flekken. Den er kanskje stor, mørk, og på helt feil sted. Noen ganger har den fått et skarpt og tydelig omriss da den tørket. Det er nesten så den ødelegger alt.

Hva gjør vi da for å rette opp feilen, for å viske ut flekken?

Ett glass med vann, en ren pensel, og noen forsiktige myke strøk. Med omtanke for omgivelsene blander vi ut flekken sånn at den blir vagere, mer utflytende, og den passer inn. Til slutt hører den hjemme der den er, og uhellet førte til et ekstra tilskudd til helheten. Eller vi vanner den helt ut, og den forsvinner. På arket står det igjen et merke, så svakt som et vagt minne.

Et vannmerke som enkelt kan males over med nye farger, nye minner, om vi ønsker det. Eller vi kan la det stå, som en påminnelse om at det som ser ut som et uhell, kan være noe nytt og spennende.

Hva tilsvarer et vannglass og en ren pensel, i livet utenfor akvarellene?


Notis

ErVakker.no

Kan dere hjelpe meg litt?

Vi er to facebookere som syns det er for galt med all fokus på å «BliVakker» – og andre nettsteder som selger shampoo, dyre kremer, og gjør alt mulig for å tjene penger på folks dårlige selvbilde.

Vi skal lage en side som heter ErVakker.no, som vi vil at folk skal like og spre. Hvorfor ikke spre noe positivt?

Vi vil veldig gjerne at siden skal få MANGE som liker den, så det hadde vært veldig fint med hjelp til finpuss av teksten.

Sånn ser den ut nå – hvordan kan den forbedres?

ErVakker.no

En motvekt til BliVakker.no, slankdegvekk.net, ikkebranok.com og andre sider som vil selge deg noe ved å fortelle deg at du ikke er bra nok.

Du ER vakker, på en eller annen måte. Alle er vakre – bare se deg rundt, og let etter noe vakkert i de du ser. Et smil? Et øre? Vennskap, humor, hår eller lilletær. Også ved deg er det noen som finner noe vakkert, helt sikkert.

Det er lov å ville forandre noe ved seg selv, men tenk om vi alle var like (kjedelige greier).

Lik siden for din egen del, eller nominer gjerne en annen som er vakker.

Vær vakker i dag.

– er du en facebooker du også, kan du gjerne kikke på siden allerede.


Notis

Loppemarked

Byens største loppemarked! sier vi, og står på hodet i pappesker og henter fram klær, bøker, ting og tang som sorteres og ryddes og stables i hyller og henges på stativ.

Trøndelags største loppemarked, kom og se! Og de kom. De kom i en strøm hele lørdag, og søndag, og mange kom flere ganger. Ruslet rundt og lette etter skatter. Talte mynter og diskuterte priser, her er det om å gjøre å få med seg mest mulig ut. I sol og i regn, kafeen ble tom for kaker tidlig på lørdag, men vaffelsalget fortsatte til stengetid. Nye kaker søndag, og telt å stå under med kaffekoppen.

Alt ble forhandlet om! Da den lille mammaen hadde prutet seg fornøyd på prisen på en rosa sparkesykkel kom eieren og i siste liten stoppet den fra å bli solgt. Her gjelder det å passe på eiendeler. Hold på hatten, og jakken ikke minst.

Mange tonn møbler flyttet først fra de glade givere til kjelleren i vinter. Fra kjelleren til salgsarenaen, og videre til de glade kjøpere. Restene ble knust og kastet i konteinere, helt fryktelig og forferdelig, men hva er alternativet. En flott mann fra Grenlandsaksjonen tok med seg alt som ikke ble solgt av klær, sko og sengetøy, så slapp vi å se på at det ble kastet.

Auksjonen! Akusjonen er årets begivenhet, å hei som det går. Elgitar og kuskinn, service til 30 og en gammel Donald-figur. Skuvsenga og en gammel nattkjole, men ikke til samme kjøper. Auksjonariusens premie er å få lov til å by og handle.

Fem dagers innspurt, ferdig søndag kveld, og gleder oss allerede til neste gang!

Rakk ikke å ta bilder underveis, sånn så to av lokalene ut rett før åpning. Ryddig og pent, en halv time senere var det fullt kaos.

Skulle du gjerne vært der? Ny sjanse neste år, som alle år, første helga i september, på Steindal skole.